Mars, måneden som står i håpets tegn. Måneden som gir en lyst uten mer å gå innpå dette. Måneden med regninger som laver ned eller fremvises på skjermen i altfor stor grad. Veiavgiften, eiendoms-avgiften og avisa som skal betales for å nevne noen.

Er faktisk iferd med å vurdere om hvorvidt jeg skal kvitte meg med papiravisutgaven med alt det som står der eller ikke står der. Har vel kommet til det faktum at jeg blir ikke klokere eller mer opplyst av å lese denne hver morgen. Jeg får “ lissom ikke den store WOW “ effekten av den, som det nå heter på godt norsk.

Hviser til en del avis oppslag om misbruk av felles kassa.Dette er selvfølgelig en uting,men hva med dem som kommer inn under her,som ikke har gjort dette med vilje.Jeg tenker da på alle skjemaer,kort,og saksbehanlings tid,er nav klar over vanskelig dette er for vanlig folk? Er det ikke en del saksbehandlings feil evt saksbehandlerer som tolker regler forskjellig?Hvis det er så mange som får feil utbetaling.Jeg lurer stadig på hvor mye av feilen ligger hos nav.Når saksbehandler gjør feil får de noe form for avik? eller er det kun den stakkars brukeren som får all skyld,og blir krimenell.Når du kommer til Nav enten pga sykdomm,eller arbeidsledig så må nav ha ett system som brukeren skjønner og ikke minst ha tid å forklare hva slags rettigheter brukeren har.Det er veldig mye fokusering på hvor mange som er uførtrygde,hva med å finne ut hvorfor folke blir mer sjuke nå enn før,når vi lever lengre og det stadig blir flere eldre.Personlig er jeg veldig skuffa over nav,syns det er vanskelig bare med reise regninger til og fra sjukhus.En liten ting til hva med folkeskikk og vise litt empati for de som kommer i den situasjon.Jeg misunner ingen som er sjuke evt ikke kan jobbe,som samtidig må ha kontakt med nav det er lotteri spill i det sosiale liv

“This is a land of milk and honey,

at least for those who has plenty of money!"

eller bare bevisst sendrektige. I år 2011 skulle det ikke være mulig å bruke over en uke på å betale tilbake pengene til en avsender i et oppkravs tilfelle. Jeg etterlyser fremdeles mine penger hvor

mottaker hentet sin pakke på fredag for en uke siden. Et tastetrykk eventuelt noen få fler og dette kunne vært gjort iløpet av maks 2 dager.

Er det slik at skift og turnusarbeidere arbeider seg til fattigdom – som pensjonister? Dette er et kraftig underkommunisert tema, som bør tas opp på et brett plan for å unngå nettopp det.

Nytt pensjonssystem

Folkens! Hvis det er en sak som er viktig å støtte opp om, så er det denna. De som jobber i barnehager gjør en fantastisk og utrolig viktig jobb. Og atter en gang så er det de som må skjære ned på bemanning og kvalitet i den jobben de gjør.

Nå må jammen Skien kommunes politikere virkelig gå i seg selv og tenke seg nøye om. Kanskje politikerne nå burde begynne og hospitere i barnehager. Kanskje de da skjønner hvor viktig den plattformen er som alle barna får når de begynner i en barnehage.

Himlen gråter, og jeg er trist

Herved etterlyser jeg vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre til å komme på banen i forhold til den nåværende utviklingen i Libya. Siden dagen da FN-resolusjonen om beskyttelse av sivile i Libya trådte i kraft har det vært åpenbart at dette ikke har handlet om beskyttelse av sivile. Utviklingen vi har sett i Libya den siste uken har bare bidratt til å undergrave resolusjon 1973 ytterligere. En resolusjon som Gahr Støre, sammen med sine venner i noen av verdens mektigste land, mente hadde stor legitimitet på grunn av omfavnelsen den fikk av den Arabiske Liga. Den Arabiske Liga som for øvrig er hva den “arabiske våren” er rettet mot.

Jeg som mor blei innspiret til å skrive litt om våres hverdag, da jeg leste artikkelen av: Ruben Klipper lever med ADHD og Tourettes syndrom på tv.2.no…..

Å så godt at noen setter dette på dagsorden!! Bare for å si det sånn, det er ikke lett å la være å kjefte, når det øser ut med de versteste ordene, hyling, skriking, undersøker og prosjekterer ting i hjel, .. og ting som blir ødelagt etter tur! Demontering for å sjekke hvordan ting virker og ser ut inni ;/ Roter i tingene til søsken. Ommøblerer rommet sitt, stua, badet, hvis en er uoppmerksom en liten stund. `Se, så fint det blei mamma`, når mammaen hadde det egentlig akkurat slik at ho ville at det skulle være.. ;) En er jo opplært til at ungene skal `oppføre` seg!!!! En føler seg jo som en dårlig foreldre, når en ikke får den ungen til å oppføre seg skikkelig!! Ingen lett situasjon, tenker hva folk sier osv. Og en må svelge mange `kameler`, når det gjelder kommentarer, og rykter. Det er jo ikke lett for folk flest å forstå, som for så vidt også er forståelig..:) Har lest bøker, artikler, gått kurs…det tar lang tid og forstå, ikke alltid jeg gjør det nå heller, og da spesielt ikke hvis en er sliten, da er det lett å gnistre :(

Politisk hestehandel fører til forakt?

Jeg leser om dagen innlegg fra alle som er skuffet over forhandlingene som går for seg i politikken.

er det kanskje ikke, men det kan se slik ut. At SenterPartiet får fylkesordføreren etter dette valget er egentlig hårreisende. Knapt en håndfull mennesker stemte på dem.

I Porsgrunn er det til dels like ille, vel hvis vi vi ser litt stort på det.

En stemme ved Kirkevalget er en stemme for økt demokrati i Den norske kirke. Ønsker du å arbeide for at kirken skal være et reellt tilbud til alle som ønsker det; uavhengig av kjønn og samlivsform, er det viktig at du prioriterer kandidater som vil arbeide for dette.
Les mer…

“- Jeg har vært ordfører i Nome i 12 år når denne perioden er over og jeg har sittet 16 år i kommunestyret. Da kan nok være nok, og det kan være fornuftig å slippe fram nye krefter, sier Thorsen.”

Dette stod å lese i Telemarksavisa 29. juni i fjor. Fornuftig å slippe nye krefter til, med annen erfaringsbakgrunn og friskt syn på mulige løsninger. Arbeiderpartiet var enig med ordfører Jan Thorsen i den vurderinga han da gjorde. Thorsen endra som kjent mening på vårparten i år, og det er sjølvsagt en ærlig sak. Arbeiderpartiet stiller likevel med en ordførerkandidat som ikke har vingla i spørsmålet om den øverste politiske lederposisjonen i kommunen. Det kan dessuten være sunt nå å få en ordfører med mangeårig ledererfaring fra det private og lokale næringslivet i Nome. Det har Ap’s Bjørg Tveito Lundefaret. Hun vil representere en god variasjon for innbyggerne etter en lang rekke med ordførere med erfaringsbakgrunn fra offentlig sektor.

Åpent brev til: Morten Næss, Ole Henrik Lia, Bjørn Sverre Nyrud, Øystein Beyer.

Søndag, 21. august er det nasjonal minnedag for den meningsløse terroraksjonen som rammet oss den, 22.juli. Denne tragedien som var iverksatt av ren ondskap. En ondskap det er vanskelig å sette ord på. Vi er alle preget av denne hendelsen. Våre tanker går til alle de som er direkte rammet. Men vi er nødt til å gå videre etter dette. Nå melder hverdagen seg. Vi skal nå steg for steg ta denne hverdagen tilbake. Det betyr mye at vi nå står sammen, både nå og i fremtiden. Derfor vil jeg oppfordre alle til å gå mann av huse, denne søndagen. La oss møtes i kirken denne søndagen, for en verdig markering og en støtte til de berørte av denne avskyelige handlingen, som rammet oss. Det er nettopp kjærligheten og omtanken for hverandre vi i ennå større grad skal møte hverandre med i fremtiden. Jeg vil oppfordre også de som normalt ikke går i kirken, til å komme. Dette for å vise at terroristen Breivik ikke har klart det han ville oppnå. Et splittet samfunn, preget av hat og redsel. Vi skal alle gjøre, AUF-medlem, Helle Gannestad sine ord til våre egne. Når èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen. Når disse ordene gikk verden over, kom jeg til å tenke på en av mine idealer, Nelson Rolihlahla Mandela. 11.februar.1990, kl. 16.15 ble han løslatt etter 27 år i fangenskap. Man skulle forventet hat. Men nei. Han viste hele verden en ubegrenset kjærlighet. For hele nasjonen. Jeg husker ennå talen da han ble president i 1994.

Din dypeste frykt er ikke

Etter de grufulle handlingene utført av Anders Behring Breivik den 22.juli har Norge vist seg fra sin beste side. Alt fra kongehus, regjering og storting til den jevne nordmann har lagt frykt og hat til side for å isteden fokusere på sorg og samhold. Vi har vist med både ord og handling at denne mannens terrorisme skal møtes med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet. Jeg tror flere med meg er stolte over å være nordmann i disse tider.

Nå er også tiden inne for å vise ydmykhet. En ydmykhet overfor de som opplever å miste sine nærmeste hver eneste dag. For mens vi i Norge nå sier at terror skal besvares med mer åpenhet, demokrati og kjærlighet, er vi fortsatt engasjert i det som er den evigvarende ”krigen mot terror”. I Afghanistan har inntil 10.000 sivile liv gått tapt bare de siste fem årene av krigen ifølge FN. Som på Utøya og Regjeringskvartalet, er også alle disse noen sin sønn eller datter, bror eller søster, mor eller far.

Underteksten her må være om vi ser et nytt Norge vokse fram. Er det tegn til at vi har blitt mer selvreflekterende? Jeg føler at vi er på vei til et mer inkluderende samfunn. Den katastrofale terroraksjonen som rammet oss fredag, 22. juli, har gjort noe med oss. Vi er alle berørt av en dyp sorg. Vår medfølelse går til alle som er berørt av denne tragedien. Det er med stolthet jeg registrerer at vi som nordmenn møter vold og terror med kjærlighet. Jeg tror ikke mange av oss har hatt anelse om denne egenskapen før vi nå har blitt satt på prøve. I en del andre land ville det blitt foretatt innskrenkninger og et strengere regime. Heri landet går vi inn for større åpenhet, mer demokrati, mer kjærlighet. Et inkluderende samfunn. Det må vi alle gjøre vårt til for at skal skje. Det smertet meg når jeg så jenta med islamsk bakgrunn, spørre på fjernsynet, om hun måtte reise ut av landet. Vi har nok ikke vært flinke nok til å ta vare på våre nye landsmenn. Det må vi nå alle sammen gjøre noe med. Vi har nå en unik mulighet til å bli nettopp mer inkluderende i vårt samfunn. Men dette gjelder alle etniske grupper. Det er ikke bare vi norske som skal hilse våre nye landsmenn velkommen, vi må også, bli tatt i mot av disse etniske gruppene. Vi må alle begynne å snakke med hverandre. Det verste som kan skje er at vi isolerer oss fra hverandre. Det har vel forekommet litt for meget avstandsholdning til sine tider. Det kan komme av at vi har rettet vår trusseloppfatning mot feil kant. Fokuset vårt har i stor grad vært rettet mot muslimsk terror. Det vi har oversett, er det høyreekstreme miljøet. Det må vel kalles for å gå med skylapper. Vi har nærmest ikke reagert når vi på fjernsynsskjermen har sett høyreekstreme aksjoner. Jeg tror jeg vet svaret. Vi har trodd at dette ikke ville ramme oss. Det ville være det muslimske miljøet som ville bli rammet, ikke oss etniske nordmenn. Vi må ta inn over oss at vi har vært litt ekskluderende i vårt samfunn. Også blant oss etnisk norske. Opp mellom årene har bare en annen dialekt enn den som snakkes i vårt nærmiljø, ført til nærmest ekskludering av vår nærmeste nabo. I alle fall et skrått blikk. Østlandet har kanskje vært blant de verste? Kanskje det nå vil komme noe godt ut av denne tragiske hendelsen som har rammet oss? Det hadde i så fall vært stort om så var tilfelle. Det er nettopp åpenhet, varme og det sosiale fellesskapet tuftet på det åpne demokratiet som vil sikre vårt samfunn i fremtiden. Jeg har store forhåpninger for framtiden. Dette på bakgrunn av hvordan det norske folk har reagert. Hatet har blitt møtt med kjærlighet. Kanskje vi nå i større grad enn før kan ha omtanke for hverandre, bli litt flinkere til å bry oss? Tiden fremover vil vise om vi vil holde fast ved det samholdet vi opplever i dag. Klarer vi det, har de høyreekstreme kreftene med terroristen Breivik i spissen spilt fallitt. Hver eneste av oss kan bidra med litt. Det må vi klare. Mer demokrati, mer omtanke, mer kjærlighet er det vi skal tufte samfunnet vårt på. Det motsatte i form av ekstremt hat i en hver form er livsfarlig og ødeleggende for ethvert samfunn. Det må aldri skje at vi skal ødelegge samfunnet vårt med hat. Vi skal møte hverandre med kjærlighet.

Vi ønsker å uttrykke vår dypeste medfølelse til alle berørte av terrorhandlingene den 22. juli.

Det er vanskelig å sette ord på hvilke følelser, hvilken sorg og hvilket tap ondskapen har påført vårt samfunn. Vårt språk har, heldigvis, få ord for å beskrive onskap og en så dyp samfunnssorg som det vårt lille land og vår by opplever og går gjennom disse dagene.

I den stille tida før valkampen tar til rundt midten av august, og i lys av somme innlegg i media, ser det ut til at det er viktig å få sagt minst éin ting: Demokratiet vårt er ikkje tent med at Frp ev. skulle leggje band på meiningane sine av frykt for å bli assosiert med meiningane og handlingane til ein fengsla drapsmann. Den opne politiske debatten er ikkje tent med det, og ytringsfridomen er ikkje tent med det. For oss på venstresida er det særleg viktig å få sagt dette. Meiningar er ikkje kriminelle, så lenge dei ikkje er diskriminerande, hatefulle eller oppmodar til kriminelle handlingar.

I Arbeidarpartiet er me usamd med Frp i mange synspunkt, til dels djupt usamde. Samstundes er det mange veljarar som deler desse synspunkta med Frp. Kampen om retninga på samfunnsutviklinga må kjempast med open meiningsbryting på den offentlege arenaen, og då er det sjølvsagt legitimt at alle meiningar kjem fram, også dei meiningane mange av oss ikkje kan støtte.

Jeg tar meg den frihet å låne ordet til Biskop Kvarme under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke søndag, 24 juli. Han kalte denne fredagen for langfredag. For meg er det et riktig ord. Den fredagen satt jeg å fulgte med på Tour de France. Plutselig ble skjermen fult av sjokkbilder fra regjeringskvartalet i Oslo. Sundsprengte bygninger, et eneste katastrofeområde. Det tok litt tid før hjernen oppfattet at dette var virkelighet. Sjokkskadet satt jeg å fulgte med på denne katastrofen. Litt senere forsterket denne uvirkeligheten seg ytterligere. De første meldinger og bilder fra Utøya strømmet inn. Det begynte med at det hørtes skyting fra øya. Etter hvert, utover kvelden og natten ble det klart for oss hvilken nasjonal katastrofe og tragedie vi var vitne til. Fredfulle lille Norge opplevde en katastrofe vi ikke har kunnet tenke oss, og som vi må gå helt tilbake til krigens dager for å kunne finne en sammenligning. Noen av oss har vel tenkt at det kom til å skje et terrorangrep her i landet på et eller annet tidspunkt. Men den tanken har vel ligget langt bak i hodet. Så skjedde det. Ikke fra den kanten vi ventet. Men fra en etnisk norsk. Dette tror jeg var en oppvåkning for de fleste av oss. Min tanke spør meg nu om vi inntil nå, har vært for naive? Helgens tragedie viser oss at vi er veldig sårbare. Dette var dagen da uskylden ble fratatt oss. Dette var et angrep på oss alle. Vi er alle rystet av en ufattelig sorg. Den største sorgen bærer de som nå sitter igjen med tapet av sine kjære. Et tap som følge av en terrorhandling uten sidestykke her i landet, forårsaket av en person med et helt forskrudd syn på vårt demokrati. Han har brukt 9 år på planleggingen av denne terrorhandlingen som er rettet mot vårt åpne samfunn. En avskyelig handling mot uskyldige mennesker. En uhyrlig tankegang og en avskyelig handling som det er vanskelig å sette ord på. Jeg må innrømme at jeg i skrivende stund fortsatt er i sjokktilstand. Hvordan blir samfunnet nu i ettertid? Det er nu vi må stå sammen som vi som aldri før. Vi må for all del ikke la oss skremme til å begrense vårt åpne samfunn. Vi er alle i samme båt. Selv om mange er redde, må vi nu stå sammen i denne tragedien. Gå inn for støtte hverandre, bekjempe alt som vil ødelegge vårt demokrati og vårt åpne samfunn. Gjør vi ikke det, har terroristen oppnådd hensikten med sin avskyelige handling. I denne ufattelige sorgen må vi stå sammen og komme videre. Vi må gjøre ordene fra de overlevende fra Utøya til våre egne. ”Vi skal ta Utøya tilbake”. Denne holdningen er det vi i fremtiden skal være fokusert på. Vi må alle som en, aktivt arbeide for at vårt demokratiske samfunn består. Og at det stadig vil utvikle seg. Vi er et lite land med få innbyggere. Men dette fredelige deilige landet skal ingen få ødelegge. Jeg føler at denne terroristen har oppnådd det stikk motsatte av det som var hans hensikt. Det skal vi sørge for i ennå sterkere grad skal skje. Demokratiet, romsligheten, samholdet og åpenheten skal utvikles videre. I denne ufattelige nasjonale tragedien må vi stå sammen med dette som mål. Det kommer til å ta en tid før livet vil gå som normalt igjen. Men tingene vil aldri bli som før. Livet videre vil være før og etter, 22 juni 2011. Men det er nå vi skal vise vår styrke. La oss nå alle styrke vår omsorg for hverandre. Særlig alle de som nå er i sorgens fortvilelse over sine tapte kjære som brått ble borte. Som ble borte som resultatet av en uhyrlig handling.

Hvorfor brukes ikke Vestsiden Kirke oftere?

Åpent brev til; Porsgrunn kirkelige fellesråd.