Forum: Skriv lesarinnlegg

Å betale hva det koster

Økte bompengesatser er åpenbart dagens løsning på alle miljøutfordringer. Bare de blir høye nok, blir verden bedre å leve i. Vi ser vedtaket i Oslo, og kan vel anta at det vil bli etterfulgt andre steder, for kloden skal reddes av nordmenn, enten vi liker det eller ikke. Og bompenger eller økte bompengesatser, som sagt, er selve nøkkelen til en grønn og fredfylt verden. Samtidig har bilistene (alle oss som bor her) fått betale for den forurensing og skade som vi påfører verden. Flott altså!

Gid det var så vel. Jeg er ikke prinsipielt mot bompenger. Dette kan være en ordning som kan løse akutte samferdselsproblemer. Jeg er heller ikke i mot å gjøre det vanskelig for oss bilister å kjøre inn i byene. Det som skaper irritasjon og negative holdninger til slike løsninger, er de folkevalgtes egentlige agenda. De er utelukkende interessert i å inndrive penger. Miljøaspektet er kun en from fasade.

Hvordan kan jeg si dette? Se på valgte løsninger. Dersom målet hadde vært å få oss bilister til å bruke kollektive transportløsninger (dieselbussene er på ingen måte miljøvennlige), så hadde vi fått kjøpe månedskort til 150 kroner stykket. Arbeidet med å bygge sykkelveier, dersom sykkel skal brukes, ville vært igangssatt for lenge siden. Store parkeringsområder utenfor byene, med tilbud om gratis buss til bestemmelsesstedet fra disse parkeringsområdene ville vært etablert. Desentralisering ville vært hovedretningen, slik at folk kunne arbeide i det området de bor i. I stedet skal alt samles på et par sentrale punkter, slik at alle som har det aller minste ærend dit i stor grad blir nødt til å bruke bil.

Et ytterligere tegn på miljøargumentene kun er lek med ord, er begrepet “det grønne skiftet”. Dette munnhellet er blitt selve passordet til en verden med avgiftsøkning og tiltak ingen forstår noe av. Grunnen er ganske enkelt den at ingen så langt har klart å definere hva “det grønne skiftet” er. Dessverre utfordres ikke de folkevalgte av pressen på dette punktet i det hele tatt. Ingen spør hva innebærer “det grønne skiftet”? Hva skal erstatte kjent, men forurensende industri, i framtida?

Sant og si, de folkevalgte (med få unntak) blåser i dette. Igjen er eksemplene på min krasse påstand der. For mange år siden ble Miljøbil Grenland etablert. Det skulle bli en mønsterbedrift innen miljørettet tenking, og få både private og bedrifter til å bytte ut bilparken, fra fossilt drevne kjøretøy til elektrisk. Det ble løftet fram planer om el-bilfabrikk på Herøya. Vi skulle lede an i utviklingen av energirike og gode batteriløsninger, men bred miljøprofil. Om noe er kjørt i gøfta, så er det dette prosjektet. Det var ingen interesse for saken, for da ville vi tape penger på mindre omsetning av fossilt drivstoff.

Nevnes kan også tanken på å få gassrørledning til Grenland. Den ble motarbeidet fra første meter av politiske krefter på riksplan. Alle gode argumenter ble feid av banen. I tillegg ble det satt strengere krav til avkastning på de få kilometerene med gassrørledning til Grenland, enn til alt annet av rørledninger i Nordsjøen. De skulle rett og slett ikke bygges. I dag bejubles de digre gasstankerne som kommer til Rafnes og Rønningen med skifergass fra USA, som maritime frelsere. Skifergassen der borte ødelegger grunnvann og miljøer over en lav sko, når den skal utvinnes. Snakk om miljøgevinst.

Sist, men ikke minst, har vi dagens tema, avfallsdeponi i Brevik. De folkevalgtes røster er pinlig tynne i denne debatten. Det er ingen mening skapt i å legge et giftdeponi midt inne blant en befolkning på 120 000 mennesker. Hvis dette er greit, må jo dieselbiler være den reneste velsignelse for omverdenen.

Hvorfor er det ikke sterkere motstand fra våre lokalpolitikere i denne saken? Fordi det er snakk om arbeidsplasser. Pengemotivet er viktigere enn miljøargumentene, nok en gang.

Hvor står jeg? Jeg tror vi må være villige til å bli utfordret. Både på transport, og på andre sider av våre liv som kan skade våre miljøer lokalt og globalt. Men kom ikke å si at vi ikke har penger. Dersom vi skal betale hva det koster å forurense, så bruk av oljeformuen til å hasteutbygge gode løsninger. Pengene kan alltids inndrives i ettertid. Det viktige er at vi finner løsningene. Men se det, det vil de fromme politiske miljøtenkerne ikke gjøre, og kommer med alle verdens unnskyldninger om rasert økonomi og å ikke etterlate noe til etterslekta. Snakk om vrøvl. Hvis vi ikke gjør hastegrep nå, så er det vel ingen ting å etterlate til etterslekta likevel.

Jeg tror vi bilister vil være med på å betale hva det koster uansett, men jeg er mindre trygg på at de pengene vi betaler inn går til de gode tiltaka som ramses opp. Merkelig nok klarer våre folkevalgte alltid å bygge tunge, kostbare organsisasjoner og styrer, med solide direktørlønninger og styrehonrarer, selv for den aller minste lille sak som skal gjennomføres. For ikke å snakke om utallige kostbare utredninger, før spaden kan settes i jorda, og noe realiseres.

Jeg lurer på når våre folkevalgte skal betale hva det koster, og ta konsekvensene av sine handlinger? Det er nemlig fryktelig enkelt å sløse med andres penger.

«Det blir sikkert så mye krangel med flere tettsteder, at…»

Nome-politikarane har kompetanse på å skape utviklingsbalanse mellom fleire tettstader, og bør ha noko å lære bort i ein ny kommune.

Tilhengarar av aleinegang for Nome kommune i åra etter 2020 har hevda at…
a) Det har gått seg skapeleg til mellom tidlegare Holla og Lunde kommunar i vår felles Nome kommune dei siste 51 åra, og me har fått til mykje bra til beste for innbyggarane gjennom denne tida.
b) Det vil bli eit svare leven om me skal skifte vêr og vind mellom fire-fem tettstader i ein ev. ny Midt-Telemarkkommune.

Om dette skulle henge på greip, måtte det vera etter eit resonnement om at a) var eit slikt ulideleg strev at me ikkje vil ha det oppatt med eit b). Når eg meiner det derimot helst dett av greipen, er det fordi eg meiner det er grunn til å tru på vett og forstand også i ein Midt-Telemarkkommune, slik me har vist det kan skje i Nome. Me har beintfram kompetanse på å finne utviklingsbalanse mellom ulike tettstader, ein viktig kompetanse som Nome tilliks med Sauherad kan ha med seg til skulering av… t.d. bøheringane.

Eg vel for min del å vera optimistisk i tankar om ei velviljug lokaldemokratisk utvikling av ein noko større kommune på desse kantar, der me kan oppnå ei demokratisering av interkommunale tenester me i dag «set bort» til indirekte demokratisk styring i eit litt stivbeina system.

Motsett kan ein altså velja å vera pessimistisk rundt ei slik utvikling, sjølv om me med ein større kommune også ville setta oss betre i stand til å overta meir omfattande oppgåver frå Staten.

Ein ny Midt-Telemarkkommune vil ikkje vera nokon humpefri veg til allmenn kommunal lukke. Ei positiv utvikling for innbyggarane i Midt-Telemark og dei tenestene det kommunale demokratiet skal levere, vil vera resultat av hardt arbeid, der som elles.

Nome kommune har gjennom fleire år vist at høg kvalitet på ein del sentrale tenester står seg best ved å bli administrert i eit område på storleik med dei tre samarbeidande kommunane i Midt-Telemark. Til det treng me ikkje tre ordførarar og tre administrasjonar. Eller tre kommunestyre.

Kristian Hanto
Leiar i Nome Arbeiderparti

Bakstrev som politisk ambisjon i Nome?

For somme ser det ut til å ha blitt eit hovudmotiv å klynge seg til låg arbeidsgjevaravgift i Nome. Dette hovudmotivet ser ut til å ha vakse til den viktigaste grunnen for å unngå ein ny Midt-Telemarkkommune. Kva verkemiddel må i så fall til?

Dei fremste verkemidla for å halde på låg arbeidsgjevaravgift må vera å stø opp om negativ folketalsutvikling, motarbeide næringsutvikling, motarbeide all vekstfare i økonomi og bulyst, og dempe all optimisme som måtte piple opp her og der i kommunen. Etter argumentasjonen å døme, vil også det å tvihalde på Nome kommune så lenge som råd, vera ein viktig føresetnad for ein slik sørgjeleg tilstand. Politikarar som held fana høgt for låg arbeidsgjevaravgift så lenge som råd, driv med bakstrev for Nomes utvikling, ikkje betre enn eg kan sjå. Det er ubrukeleg politikk, og ubrukelege politikarar.

Sjølvsagt ville alle vettuge folk arbeide for ei positiv utvikling av lokalsamfunnet vårt på alle dei områda der lågt nivå i dag ligg til grunn for låg sats på arbeidsgjevaravgifta. Dette vil gjelde anten kommunen er som før, eller blir noko større. Høgare arbeidsgjevaravgift vil dermed vera ein heilt naturleg indirekte ambisjon også i ein liten og hardt prøva kommune, som resultat av ønskt positiv utvikling i næringsliv og folketalsutvikling. For alle unntatt bakstrevarane.

Derfor er ei framleis låg arbeidsgjevaravgift ein dårleg politisk ambisjon. Derfor fell også dette argumentet mot ein ny Midt-Telemarkkommune.

Kristian Hanto

Skremselspropaganda fra WHO

Verdens helseorganisasjon har gått ut med nye anbefalinger der man advarer mot konsekvensene av å spise rødt og bearbeidet kjøtt. Dette er skremselspropaganda som man ikke bør ta på alvor.

Det kan virke som alt er kreftfremkallende, og at man nesten ikke kan spise noe lenger. Det er det iallefall om man skal tro WHO. Det blir for dumt å advare mot kjøtt når dette er en viktig del av kostholdet til verdens befolkning.

Overdrivelser
Når man ser nærmere på statistikken så oppdager man at det faktisk er snakk om helt minimale utslag når det gjelder disse kjøttypene. Det blir da helt feil å hevde at dette er farlig på samme nivå som røyking. Dette er en grov overdrivelse som fortjener å tilbakevises. Røykingen er svært farlig i forhold til kreft, og kjøtt gir en minimal økning i risiko. Det er dermed all grunn til å avblåse skremselspropagandaen som har blitt spredt i etterkant av offentliggjøringen fra WHO.

Urettferdig overfor forbrukerne
Det er utrolig urettferdig overfor forbrukerne at WHO har tatt seg frihet til å skremme folk på denne måten. De aller fleste har rødt og bearbeidet kjøtt som en vesentlig del av kosten. Disse menneskene fortjener å vite at de trygt kan fortsette med dette. Det er ingen grunn til bekymring og krisemaksimering. Man kan fortsatt spise det kjøttet man liker best, uavhengig av om det er rødt eller hvitt.

Bøndene for lide
De største ofrene for denne klassifiseringen av kjøtt er likevel bøndene. Dette er personer som i årevis har dedikert livet sitt til å få frem de beste kjøttproduktene. Takken de får for god dyrevelferd, og effektiv produksjon er denne skremselspropagandaen. Bønder gjør jobben vi andre ikke gidder å gjøre, og de produserer den maten vi alle spiser. De fortjener skryt for den innsatsen de gjør. Takken de får for arbeidet er at noen setter tvil om sunnheten til produktene deres på sviktende faktagrunnlag. Her bør WHO beklage overfor alle matprodusenter som sliter på grunn av at organisasjonen har misledet befolkningen. Over tid er det risiko for at folk blir så redde for å spise rødt og bearbeidet kjøtt at de velger andre produkter. Da blir bøndene de store taperne som må ta regningen for de uansvarlige advarslene.

Er det virkelig akseptabelt å spre slike usannheter som WHO gjør? Det virker som om dette er tilfellet når ingen reagerer på hva de sier. Media sluker saken rått uten å vurdere hva påstandene faktisk innebærer. Konsekvensen er at folk blir redde for å spise det de liker å spise. Samtidig er det bøndene som blir taperne på sikt. Det er minimal risiko ved å spise kjøtt, og det er ingen grunn til å sammenligne dette med røyking. Dette er en overdrivelse av dimensjoner som ikke bør stå umotsagt. Kjøtt er et sunt produkt som man bør fortsette å spise.

Landbruksforhandlinger

.Det som blir kalt et mesterstykke fra Listhaug er jo ikke annet en at når du har splittet en motpart har du vunnet.
Det viser også uenigheten blant bønder som alltid har vært.Storbonden står mot småbrukerne,og er årsaken til at bøndene har to organisasjoner.
Barnelærdommen er helt glemt hos alle andre enn regjering og arbeidsgivere.Til og med avisene er med på denne tåkeleggingen.Det er utrolig at dette går hus forbi i en region hvor vi hadde menstadslaget i sin tid, samt at arbeidstakerorganisasjonene har stått så utrolig sterkt.Det blir en massesugesjon som få tar til motmæle mot.Vi må ta dette på alvor før forhandlinger ikke er liv laga lenger.

“Å SKJÆRE ALLE UNDER EN KAM” er ikke noe nytt.

( Et åpent brev, til arbeidsministeren Robert Eriksson og hele vårt storting ).
Fra årsskiftet vil uføretrygd bli skattet på samme måte som ordinær arbeidsinntekt. Endringen vil berøre nesten 310.000 uføre her i landet, iflg regjeringen og Robert Eriksson.
Er en ufør så ligger det i navnet at en har en sykdom eller nedsatt arbeidsevne, alt etter graden av uførhet. Derfor vil en måtte skillne mellom gradene av uførhet. Likeledes må en skillne mellom alder den uføre er i og det har ikke denne regjeringen gjort ei heller forrige. Derfor blir dette nye systemet eller mangel av det, svært så vidløftig, uprofessjonelt og urettferdig for mange. En skjærer alle under en kam og de gode intensjonene Robert Eriksson viser til, er kun ord og ei handlinger som vil avstedkomme denne regjeringens mål. Hvis da ikke målet, det overordentlige målet, er å redusere utgifter og innhente flere inntekter med hjelp av større skatter? Så får en klare seg som best en kan deretter.
Det er mange skjebner i dette landet og forskning har vist, også blandt uføre, at vi har en forholdsvis høy prosent av fattigdom i dette rike landet. Selvfølgelig har noen, en større gjeld enn andre som i samfunnet forøvrig, selvforskyldt eller ei. Men denne regjeringen hjelper ikke på den situasjonen og en kan vel heller ikke si at den forrige gjorde det særlig bedre. Derfor har regjeringen med Robert Eriksson lagt opp til en overgangsordning over tre år. Det vil koste samfunnet 600 millioner kroner. Skal undertegnede skjære alle under en kam, ja så utgjør det for de 310 tusen uføre 1,935 millioner over tre år, 645 tusen per snute per år. Det er smuler som skusles bort av regjeringen og storting på unødige ting hvert eneste år og et lite utropstegn i det store bildet. Hvordan skal en innrette seg etter tre år da? Intensjonene om å få flere uføre til å jobbe er jo en sannhet med modifikasjoner. Har en 100 prosent uførhet, skal en tenkelig sett ikke være istand til å arbeide. Har en 75 prosent uførhet, ja så har en kun 25 prosent arbeidsførhet etc…Er en 55 år eller mer samt uførheten er høy, vil jeg gjerne se hvem Robert Eriksson har i tankene som eventuelt skulle gi vedkommende et arbeid. Tror ikke arbeidsministeren på uførhetsgraden hos den enkelte? Er det mistenksomhet, mulig jantelov som kommer inn i bildet? Det vil alltid være tilfeller hvor en spør seg om diagnosen er riktig, men den skal ikke regjeringen stille. At NAV er istand til å stille diagnoser vet vi vel alt om! At en ung ufør skal være ufør resten av livet, er selvfølgelig et indivuelt spørsmål. I noen tilfeller vil dette være tidsbestemt. Selvfølgelig ville det være fint for alle hvis uføre med en mindre grad av uførhet, kunne få og klare et arbeid, men skjær ikke alle under en kam som det nå blir gjort.
Hvordan skal de arbeide Robert Eriksson? Noen fra rullestoler, rullatorer eller de på krykker. For ikke å snakke om de uføre hvor uførheten ikke er umiddelbart synelig. Hvem vil ha dem? Vi har arbeidsledighet i dette landet og forholdene for at flere av de arbeidsføre som er i den situasjonen skal komme i arbeid, er desverre på kort tid ikke gode. Forholdene i arbeidslivet er svært vanskelige her i landet og som et eksempel kan nevnes ingeniører. Mange av dem får ikke arbeid. Men de uføre, – ja de er det arbeid til, – iflg Robert Eriksson og hans regjering. Skjønner ikke det Norske storting og arbeidsministeren at dette ikke harmonerer? Hva gjør regjeringen for at forholdene for de arbeidssøkende skal komme ut i arbeid fortest mulig? Jo de legger opp til lenger midlertidige arbeidskontrakter og da har de ikke rett på sykepenger i visse tilfeller. Midlertidige arbeidskontrakter blir det da også for de uføre, hvis de kommer så langt. Dengang Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister ble det også kjørt disse kampanjene gjennom Nav, hvor oppfordringen skulle være å få de uføre ut i arbeid igjen. Det gikk svært dårlig, opplegget var det samme, men ingen ville ha dem. Hva tilsier at situasjonen har forandret seg fra dengang? Man kunne den gang beholde trygden, ja sogar fryse den i 3 år og gå tilbake til den hvis arbeidet ikke fungerte. Så hva er nytt?
Ved hvert tariffoppgjør får arbeidstakeren et løft lønnsmessig, stort eller noe mindre. Pensjonisten, de trygdede får også noe, men så lite at når skatten blir trukket fra, sitter vedkommende igjen med et par hundrelapper mer. Det holder ikke til økningen i husholdningsutgifter engang. De uføre har i mange tilfeller også hus og hjem. Med det regjeringen legger opp til, vil eiendomsavgiften kunne bli en formidable utgiftspost. Skal de uføre selge hus og hjem og flytte inn i trygdeleiligheter? I så fall er det jo ikke mange nok av dem.
1) FrP har ved alle Trygdeoppgjør siden 1989 fremmet forslag om en utvikling av grunnbeløpet (G) i tråd med forutsetningen i Lov om Folketrygd. En utvikling som ville ha ført til at pensjoner utviklet seg på linje med lønnsutviklingen for yrkesaktive.

Etter FrP’s forslag ville dette ha gitt alle pensjonister – uføre-, minste-, enke- og alderspensjonister, enslige forsørgere med overgangsstønad, unge funksjonshemmede, fødselspengemottakere en bedre økonomisk hverdag.

2) FrP har siden 1989, hvert år, fremmet forslag om at gifte pensjonister skal få hver sin fulle og rettmessige pensjon utbetalt – uten avkorting på 25% av begge pensjonisters grunnpensjon.

En kunne liste opp i det uendelige hva FrP har foreslått av goder, men nå har pipa fått en helt annen lyd.
“Nå som vi skal kombinere trygd og arbeid, må skattesystemet for de uføre endres,” sier regjeringen og den forrige også. Ja et helt storting står bak dette. Rett skal være rett. Denne loven ble utarbeidet av Sigbjørn Johnsen AP og vedtatt av et helt storting og skal implementeres i Januar 2015.
Hvorfor skal trygd og arbeid kombineres og hvorfor må skattesystemet endres? Er ikke dette for å spare penger? Siden de trygdede og deres trygd skal ses på som ordinær arbeidsinntekt, har vel de trygdede også krav på feriepenger vil jeg tro? Eller skal de fratas den rettigheten som naturlig skulle tilfalle dem som nå de arbeidsledige vil bli til del. De skal jo nå inn i kategorien vanlige arbeidsinntekter.
En uttalelse som denne; “Endringen gjennomføres for å få flere uføre til å jobbe,” fra arbeidsministeren, er en skam og lite gjennomtenkt. Kom heller ikke med frasen om at dette er tatt ut av en annen sammenheng. Denne uttalelsen mistenkliggjør uføretrygdede i alle kategorier og er et hån mot de som har kommet i en slik situasjon. Både arbeidsministeren, og hele stortinget bør skamme seg.
At; “Vi bør derfor tenke nytt om hvordan våre velferdsordninger innrettes,” sier arbeidsministeren iflg Aftenposten, skal en selvfølgelig gjøre, hele tiden, siden samfunnet er i forandring kontinuerlig og sitat; “ Den beste måten å øke folks frihet og redusere forskjellene i samfunnet på, er å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv. Å stille krav er å bry seg og forebygger passivitet,” sier Robert Eriksson til Aftenposten, sitat slutt. Og det skal man vel ikke gi ham urett i, men han har vel rettet det skytset mot et feil mål. Å tråkke på de som ligger nede og ikke er istand til å forsørge seg selv, er ikke å bry seg, snarere tvert imot.
“Velferdsordningene har lenge vært orientert mot å oppfylle rettigheter og sikre inntekt, og i mindre grad orientert mot den enkeltes ansvar og plikter,” blir som å si igjen til de trygdede vi hele tiden her snakker om, at de har ikke vist ansvar. Velferdsordningen er jo basert på rettigheter en har opparbeidet seg i samfunnet, helt til en blir syk / ufør eller går av med pensjon. Disse kategoriene mennesker er jo ikke istand til å sikre sine inntekter når en ikke arbeider lenger, eller ikke er istand til det. Arbeidsføre derimot kan vise til både ansvar og plikter og den vanlige Norske mann og kvinne mener jeg gjør det. Derimot viser Robert Eriksson, hans regjering og hele stortinget seg ikke særlig ansvarsbevisst ei heller at de har forstått så mye, når en ikke er istand til å sørge for en mer rettferdig fordeling for hver enkelt, men isteden rakker ned på og vanskeliggjør situasjonen ytterligere for de trygdede. Når skal det utvises mer rettferdighet her i landet? Det er en falliterklæring når et storting og regjering i et så rikt land med snaut 5 millioner mennesker ikke kan vise til en bedre fordeling av godene og bekjempe fattigdommen på en bedre måte. Selvfølgelig har mange det godt her i landet, men det betyr ikke at ikke mange ting kan og bør gjøres bedre. Det er snakk om prioriteringer. Det er kanskje ikke så underlig at det oppstår politikerforakt etter alle lovnadene, når ingen av dem oppfylles.
Men det er ikke for sent! En kan foreslå en ny lov som erstatter denne som nå skal innføres. Den går i korthet ut på å beholde den som eksisterer nå med en pasus om at denne loven igjen ses på i nær fremtid med mer fokus på en mer rettferdig fordeling. Dette vil skape ro, aksept fra de to utenforstående partiene regjeringen trenger støtte ifra og ikke minst så vil AP og de andre også gå med på dette. De har faktisk ikke råd til å la vær etter deres angrep på denne lite sosiale profilen. Den de vitterlig har vært med på å skape.
Ivar Dahl Larsen, 3950 Brevik.

Uførereformen

Vi har fått en ny uførereform her landet. Jeg for min del 100% ufør uten barn og gjeld slipper vel så der unna denne gangen. Jeg får litt mer av en etat, som en annen tar tilbake. Jeg kommer ut som ufør, trur eg. Siden jeg bare tror det, er at det blir sagt at dette er en motivasjon for å få uføre ut i arbeid. Reformen gjør som nå kjent uføre arbeidsføre.

Jeg for min del spurte NAV om å få hjelp til å bytte ut uføretrygden min med jobb for et par år siden, klagde sågar til arbeidsministeren siden det viste seg at de ikke ville, eller kunne. Klagde så enda en gang til vår nye arbeidsminister, men fikk ikke en gang en saksbehandler hos NAV.

Så nå ser jeg lyst på fremtiden og skal på ny sette kursen mot NAV, trur eg. Det er vel nå jobber å få for oss uføre tenker jeg som våre folkevalgte i sin visdom har håndplukket for oss.

Nå er jeg heldig som har fått tilbake helsa etter noen år, men de mener vist at dette gjelder alle. Du vet arbeid gjør deg fri «frisk». På tysk Arbeit macht frei. Opp av rullestol og kom deg i jobb, den norske stat forlanger det av dere snyltere av våre penger. Tror de virkelig at vi som kan ikke vil? At det er så mange som ikke vil at de blåser en lang marsj i de som ikke kan? Jeg sier bare snakk med en som er ufør om han vil bytte med deg.

Hvor har de funnet ut at vi trenger arbeid, eller at vi i det hele tatt kan? Det første som slår meg er NAV. Men så lurer jeg da. Hva får de på NAV til å si til de folkevalgte at de fleste av oss er unnasluntrere og trenger mindre penger å leve av som motivasjon for å komme i arbeid?

Som regel har de brukt mange år på hver enkelt av oss for å konkludere at vi er uføre. Ville de da si til våre folkevalgte at det vi har gjort er bare tull, de er arbeidsføre, men vi ga de trygd likevel? Eller er det slik at våre folkevalgte tror på alt tullet som kommer mange steder for tiden om at vi er egentlig ikke syke, men late. NAV har ingen troverdighet lenger uansett. Er det det som har skjedd?

Det forhandles nå ser jeg om hvem pengene skal taes fra. De tar de svakeste som før. Denne gangen skal de ta uføre med gjeld og barn. Barnetillegget skal vekk. Kriminelle trenger vel rekrutering mener de og tror vel at det blir for lite av dem. Viktig da at barn som vokser opp i fattige familier ikke får, men læres opp til å ta det de trenger. Skjønner den.

Nå har vi uføretrygdede fått nok dritt, så vi organiserer oss. ULF, uføres landsforening er grunnlagt og vi melder oss inn. http://www.ulfnorge.no/
Ragnar Steinmoen

Lansering av Telemarks historie: Kultivert grenlandsoverklasse og latterleg telebonde?

Det var torsdagskveld, og festframsyning med lansering av det ferske og stort anlagte bokverket Telemarks historie i kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn. Eit stort opplagt og imponerande samansett program for å vise blenk frå innhaldet i det nye trebandsverket på 1200 sider. Ei forteljing om fylket.

Kjersti Posti Høgli og Leif Arild Sanden var gjennomgåande programleiarar og forteljarar, i roller som porsgrunnsborgaren og samfunnsstøtta Ellen Serine Jeremiassen (1846-1937) og eidsvolls- og stortingsmannen Talleiv Huvestad (1761-1847). Grenland Friteater hadde produksjon og regi for eit program med skiftesvis miniførelesingar og dramatiserte innslag, med god støtte av Telemark messingkvintett og Grenland Operakor. Mange dramaturgiske val var vellukka. Somme val var likevel ikkje heilt gode, og her skal nemnast eitt hovudval som etter vår oppfatning representerte eit sterkt skjemmande drag ved ein elles gjevande kveld.

«Det delte fylket» var så vidt snerta innom i førelesingsinnslaga. Gjennomgangsfigurane Jeremiassen og Huvestad blei presenterte som den kultiverte og respekterte industrieigaren frå byen og den latterlege bonden frå bygda. Huvestad som storbonden frå dette tilsynelatande eindimensjonale og kanskje litt fordummande øvre Telemark, også representert ved ein ‘morsom’ merknad om klein matlaging i Tinn. Tja, kanskje denne Talleiv Huvestad frå Eidsborg var nett slik ein sjølvopptatt og uvitande tosk og bygdetulling som han blei framstilt? Ein slags styven Jeppe-figur som gjekk gjennom livet som ein stavrande og sjølvkytande idiot – og etter dei premissane godt teikna av Sanden? Om nett Huvestad var slik, er eigentleg ikkje poenget her, sjølv om dette ville ha vore rart for ein ‘Fjeldbonde’ som imponerte samtidas kondisjonerte med å vera både ‘belæst’ og ‘elskverdig beskeden’ i si framferd (Wergeland). – Nei, det interessante er at produksjon og regi for festkvelden syntest at ein sjølvopptatt og lattervekkande teikna figur er ein god representant for det ikkje-grenlandske eller ikkje-bratsbergske i fylket, eit godt bilete av ein av dei fremste frå det landskapet som i 1919 av ein eller annan grunn gav namnet til heile fylket. – Og dette i sterk kontrast til det respektfulle biletet som blei teikna av den urbane figuren, tilfeldigvis her fru Jeremiassen, systera til statsminister Gunnar Knudsen, må vita. Den omvendte rollefordelinga hadde truleg vore utenkjeleg.

Også TA’s reportasje 17. 10. frå festkvelden vitnar om at ‘det delte fylket’ og dei høgst levande stereotypiane er ein realitet, sjølv om den såkalla tokulturlæra er gått av moten i fagmiljøa: «[…] Talleiv Huvestad. Den eneste bonden fra Telemark på Eidsvoll. Leif Arild Sanden tok vest-telemarkingen på kornet. Vi har alle vært borte i den pratsomme, humørfylte og artige skruen som skaper liv i ethvert selskap.» Tenk det.

Det er verkeleg ikkje vanskeleg å finne anten jåler, jålebukkar eller andre tullingar i dette fylket, anten historisk eller i notid. Eller skruvar. Det er heller ikkje vanskeleg å finne det motsette.

I dag manglar me ikkje kunnskap om mytane om fylket vårt, i meininga ‘feilaktig kunnskap’. Det er nett fleire av desse mytane forfattarane av dette nye historieverket har sagt dei har vilja kaste meir lys over. Då er det både synd og leitt at framstillinga av det øvretelemarkske framleis kan gjerast så karikert og nedlatande som det Grenland Friteater fekk til i Huvestad-figuren torsdagskvelden. Vonleg kan historieverket hjelpe til med kunnskapsnivået også om desse øvre bygdene i fylket vårt – tydelegvis framleis både merkelege og latterlege for somme – og om folka som har budd der.

Peter Fjågesund
Olav Solberg
Kristian Hanto

Kommunesammenslåing.

Tenk å få en storkommune med navn Grenland! Da får vi ikke komplikasjoner når vi snakker om Skien, for da er det byen som betegnes. Likeledes når vi snakker om Porsgrunn, da er det byen og ikke kommunen vi snakker om. Idag vet en jo ikke helt om hva en snakker om, når disse to navnene kommer opp. Er det byen eller kommunen vi snakker om? I Bamble er det så mye lettere.
Det er den eneste fordelen jeg ser selv om kanskje noen vil si at jeg er noe nærsynt. I følge avisa idag, kom det ikke frem noe nytt annet enn at foreleseren var morsom og at Siljan ikke nødvendigvis vil miste sitt særpreg. Underforstått at det vil kanskje de øvrige kommunene og godt er jo det. Men hvilke fordeler er det med denne sammenslåingen? Det har vært mye synsing, noe vel også mitt innlegg er, nemlig synsing. Blir det så mye bedre for innbyggerne? For det er jo dem dette skal gavne. Vil ikke det bli lenger vei til sentrum for de fleste? Og hvor blir sentrum? Vil det bli mer byråkrati? Vil ikke utkantene bli mer usynlige? Vil utkantene lide hva snømåking, vei forbedringer og vedlikehold angår? Utkantene i de respektive kommunene lider jo idag. Spør de av folket som bor i utkantene. Det er ikke engang mobiltelefondekning i Høydalen og deler av Kilebygda. Busser og øvrig offentlige transportmidler glimrer med sitt fravær. Så hvem er denne sammenslåingen god for? Jeg bare spør. Men vettuge svar regner jeg ikke med å få.

Ivar Dahl Larsen, Brevik.

Brevik, en avfallsdump?

Kan vi stole på politikere, folk fra Norcem, Noah etc..at de vitterlig har alle de nødvendige informasjoner som trengs for at vi i all overskuelig fremtid kan lagre uorganisk giftig avfall i gruvene, under våre hjem her i Brevik? Desverre var undertegnede ikke tilstede under informasjonsmøte i Porsgrunn. ( Hvorfor holdes et slikt møte i Porsgrunn by, det angår selvfølgelig mange, men i hovedsak folk i Brevik ). Det nevnes skepsis blandt befolkningen og jeg har desverre kun avisenes referat å holde meg til. Her er det heller ikke nevnt hvordan avfallet skal oppbevares i gruvene. Det er muligens blitt informert om på et tidligere stadium, men slik informasjon kan ikke gis for ofte. Jeg derimot har en utstrakt frykt og mener at husstandene i Brevik burde ha fått inngående informasjon. Slik informasjon har i alle fall ikke vi fått, informasjon som ikke burde være vanskelig å distribuere. Trafikken med 25 biler om dagen og 4 båtanløp i uka er nevnt, og er i segselv en betydelig sikkerhetsrisiko spesielt med hensyn til veiens beskaffenhet til nettopp Noah. Det er vitterlig jernbanespor inn til Tangen og befraktning på jernbane ville vært en mer sikker befraktning.
Men en kan vel med hånden på hjertet og på vegne av alle i Brevik si; “ At vi vil ikke ha et slikt deponi her.“ Den altoverskyggende faren er lekasje på lang sikt. Hverken bergarter, jordsmonn etc vil kunne holde på dette avfallet hvis lekasje oppstår. Hvilke resultat vil dette ha av betydning for grunnvannet, eventuelt lufta, ja kortsagt levevilkårene for folk her i Brevik og omegn? Nå skal man vel også ta med Heistad i dette momanget, da det foreligger irrganger / gruveganger også under det området. David Verdú i Norcem sier bl.a.til NRK tidligere at; ”Hulrommene i de gamle gruvene er mer som fjellhaller å regne, med flere titalls meter i høyde. Og flere av de gamle gruvene står i fare for å rase ut. Det er stor usikkerhet til stabiliteten i de eldre gruvegangene som er stengt idag og hvor det også er meget liten overdekning. Mao, de gamle gruvene kan bli en utfordring.” Dette blir altså poengtert av ledelsen ved Norcem i forbindelse med E18 – trase. Er det da grunnlag for bekymring, neida, ikke bekymring, men reel frykt.
Hvem skal se til at vedlikeholdet blir gjort forsvarlig? Ikke kommunen håper jeg. For de lar bygninger og annen bygningsmasse forfalle her i Brevik. En trenger ikke å gå lenger til vårt rådhus her ute, ( vi er dog en by i kommunen ). Dette byggverket råtner på rot. Nå skal jeg ikke flagge så mye av dette. Det er da også vanskelig da flaggstanga av tre som ble erstattet av en aluminiumsstang som kommunen ikke fant sto i stil med rådhuset, har brukket og kun stubben av den står igjen. Den falt altså ned i mai i år.

Det er en kjensgjerning at vi er jo bokstavelig talt i utkanten i denne lille kommunen og vi betyr ikke så mye i den sammenhengen. Vi snakker ikke nødvendigvis om 10 år fra idag, men kanskje 50 og 100 år frem i tiden. Har vi ikke også et ansvar for disse etterkommerne? Kommunens folk har vel ikke alltid vist seg fra en side som tenker langsiktig, men snarere har vist seg å være korttenkte.
Selvfølgelig må vi lytte til ekspertisen! Men hvem er det i dette tilfellet? Hvorfor vil man nesten på “død og liv” og det kan gå troll i ord, plassere dette i Brevik. Det er det veldig enkelt å svare på. Gruvene ligger der gjemt under jorden, fiks ferdig til å dumpe giftavfall og så blir det jo langt rimeligere for enhver som driver med dette når alt ligger til rette, og profitten desto større. Økonomien kommer først som så oftest før. Det kan derimot bli en meget dyr lærepenge. Og til slutt, hvem vil bo i Brevik hvis nå dette gjennomføres? Hvordan skal vi kunne stoppe dette før det går for langt? Her er alt som fremkommer av informasjon på nettet så vidt jeg har funnet via Porsgrunn kommune sin informasjon, linket videre til både Norcem og Noah. Ingen informasjon om hvordan dette skal lagres, bare skisser om hvor.
Ivar Dahl Larsen, Brevik.

N.B. Dette er hva Noah skriver på sin hjemmeside i anledning dette.
Planarbeidet vil legge til rette for videre sementproduksjon ved importert av kalkstein, når det ikke lenger er kostnadsøkonomisk å fortsette gruvedriften. Videre vil muligheten for å benytte Dalen gruve til deponi for uorganisk farlig avfall bli vurdert, når gruvedriften er avviklet. Forslagsstillere for planarbeidet er Norcem AS og NOAH AS.
Planområdet reguleres i to nivåer, og planens avgrensning er forskjellig over og under bakken. Planområdets utrekning over bakken er ca. 770 daa. Utstrekning under bakken er ca. 3900 daa. Kartskissen viser forslag til planavgrensning over og under bakken. Ved å gå inn på deres nettsider vil en få tilgang til skissene.

Matsikkerhet og konkurranse

I tilknytning til årets landbruksoppgjør etterlater regjeringen det inntrykk at de er mer opptatt av marked og handel, en hensynet til en langsiktig ivaretakelse av landets/ befolkningens fremtidige matbehov og matberedskap. Det er en viktig utfordring å sikre fremtidens matbehov – tatt i betraktning den stadig økende befolkningstilveksten i verden. Behovet for rent vann og trygg mat til verdens befolkning må gå foran spekulanters behov for mer marked og handel – dvs privat profitt. Vann og mat er et fellesskapsanliggende, og det behovet er det bare politikere som sikre. I dette bildet vil jeg påstå at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens politikk forfeilet, godt støttet av partiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Ved et par anledninger de seneste årene har russiske myndigheter gitt uttrykk for at de vurderer å stoppe all importert laks fra norske oppdrettsanlegg. Begrunnelsen er at russerne mener at det er funnet for høye verdier av helsefarlige stoffer i fisken. Dette handler om matsikkerhet ovenfor den russiske befolkningen. Jeg tror – inntil det motsatte er bevist – at russerne har helt rett i sine antakelser. Talspersoner i Norge rykket ut media og forsøkte å tilbakevise russernes påstand. Men kan vi stole på den informasjonen?

Og hvem i Norge tør å forresten si noe annet og dermed utfordre næringsinteressene til personer som John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og noen flere – som har skaffet seg mer eller mindre kontrollen over «hele nasjonens eiendom» – dvs fisken? Godt tilrettelagt av politikere gjennom etablering av kvotesystemer, med tilhørende rettigheter til føre fisken ut av landet og videreforedle fisken i lavkostland – ofte i land hvor arbeidstakere undertrykkes.
Hva slags krav til holdbar, hygiene, oppbevaring/ lagring mv har disse produktene i andre land målt mot norske krav? Det hører vi lite om.

Matsikkerhet er blitt et underkommunisert tema i en verden hvor noen få spekulanter generelt søker å få herredømme over verdens vann- og matforsyning. Den utviklingen tilsier at maten vi spiser, og dyrefor, i større grad bør basere seg på kortreist mat og dyrefor basert på norske/ nordiske standarder – underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon.

Undersøkelser viser at nordmenn i dag snitt går rundt med rundt 400 syntetiske kjemikaler i blodet. For 60 år siden hadde nordmenn 6-7 miljøskadelige stoffer i blodet ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Dette har neppe skjedd tilfeldig, og det reiser spørsmål om miljøverninteressene er godt nok ivaretatt, og det er grunn til anta enkelte av disse stoffer er inntatt via drikke og/ eller mat.

Norge importer store mengder mat og dyrefor. Man regner grovt sett at det importeres rundt 260 000 tonn matkorn pr år, og mat tilsvarende for snaut 45 milliarder kroner pr år. Med andre ord, det ligger meget store fortjenester til noen få i dette markedet allerede. First House medarbeideren, dvs landbruksminister Sylvi Listhaug, synes åpenbart ikke at disse fortjenestene er gode nok siden hun åpenbart vil gjøre Norge enda mer avhengig av dette markedet med sin landbrukspolitikk.

I dag innføres store kvanta av blant annet soya til bruk i kraftfor til fisk og dyr. Hva slags, og hvilke menger sprøytemidler, kjemikaler, vekstfremmende midler osv, som benyttes i mat- og for produkter vi importerer, er det trolig umulig å ha en oversikt over. Men her kan noe av forklaringen ligge på hvorfor russerne er blitt skeptiske til norsk oppdrettslaks – kvaliteten på innholdet i det kraftforet som brukes til fisk er ikke av god nok kvalitet. I hvert fall er det blitt slik at norske bønder av konkurransehensyn, og i økende grad «tvinges» over til å bruke importert kraftfor til sine besetninger i et markedsstyrt produkt- og lønnsomhetssystem fremfor norske produkter Spørsmålet blir dermed om disse produktene er trygge for mennesker og dyr?

Verden er i dag vitne til at blant annet kinesere og araberland kjøper opp stor eiendommer i afrikanske land og andre steder, og hvor lokalbefolkningen ofte drives vekk fra de eiendommene som blir solgt. Dette gjør kineserne og araberne først og fremst for å sikre matforsyning til egen befolkning i et langsiktig perspektiv.

Norge har forpliktet seg til å øke matvareproduksjonen. Det har sammenheng med tilveksten i verdens befolkning og behovet for fremtidig mat. I Norge har vi en landbruksminister, og en regjering, som velger å sette Norges avhengighet til internasjonale markeder og konkurranse til fordel for noen få spekulanter, foran omtanke for landets befolkning og fremtidige behov for sunn matvareproduksjon.

Selvsagt må norsk landbruk også gjøre tilpasninger i takt med utviklingen. Men da får man gjøre endringene først – før økonomisk tilstramninger. Skal endringene basere seg ensidig på marked og konkurranse (utkonkurrering) – risikerer man en massiv nedleggelse av norsk landbruk, som kan bli svært krevende å bygge opp igjen. I hvert fall vil det bli særdeles krevende å bygge opp igjen landbruket i mange deler av landet – ikke minst i våre dalfører og fjellbruk hvor gårdsbrukene vanskelig kan bli større. Og hvor det i tillegg er mange arbeidsplasser knyttet til landbruk og næringsmiddelindustrien som landet er avhengige av for å kunne opprettholde en desentralisert bosetning.

I dette ligger det også en utfordring til norske forbrukere. Kvalitet koster! Dersom vi som forbrukere ensidig er opptatt av å handle der det er «billigst», baserer vi vår fremtid på en konkurransesituasjon hvor vi undergraver vår egen matsikkerhet og egen matberedskap (og lønns- og personalpolitikk) – og understøtter de som driver med produksjon og import av mat og dyrefor, produkter som kan være fylt av kjemikalier langt over hva som norsk standard og kvalitetskrav. Ønsker vi en slik utvikling – eller skal vær og en ta ansvar for egen utvikling i fellesskapets ånd?

Rett til gratis utdanning

I disse dager må elever ved Porsgrunn Videregående Skole (PVS) melde seg på faglige ekskursjoner til utlandet som skal gjennomføres for de aller fleste tredjeklassinger ved PVS i høsten 2014. Denne påmeldingen er bindende, og den forutsetter en egenandel på om lag 4000 kroner, en egenandel som betales for å dekke reise og opphold for hver enkelt elev.

Les mer…
Annonse