Viser arkivet for mai, 2014

Matsikkerhet og konkurranse

I tilknytning til årets landbruksoppgjør etterlater regjeringen det inntrykk at de er mer opptatt av marked og handel, en hensynet til en langsiktig ivaretakelse av landets/ befolkningens fremtidige matbehov og matberedskap. Det er en viktig utfordring å sikre fremtidens matbehov – tatt i betraktning den stadig økende befolkningstilveksten i verden. Behovet for rent vann og trygg mat til verdens befolkning må gå foran spekulanters behov for mer marked og handel – dvs privat profitt. Vann og mat er et fellesskapsanliggende, og det behovet er det bare politikere som sikre. I dette bildet vil jeg påstå at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens politikk forfeilet, godt støttet av partiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Ved et par anledninger de seneste årene har russiske myndigheter gitt uttrykk for at de vurderer å stoppe all importert laks fra norske oppdrettsanlegg. Begrunnelsen er at russerne mener at det er funnet for høye verdier av helsefarlige stoffer i fisken. Dette handler om matsikkerhet ovenfor den russiske befolkningen. Jeg tror – inntil det motsatte er bevist – at russerne har helt rett i sine antakelser. Talspersoner i Norge rykket ut media og forsøkte å tilbakevise russernes påstand. Men kan vi stole på den informasjonen?

Og hvem i Norge tør å forresten si noe annet og dermed utfordre næringsinteressene til personer som John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og noen flere – som har skaffet seg mer eller mindre kontrollen over «hele nasjonens eiendom» – dvs fisken? Godt tilrettelagt av politikere gjennom etablering av kvotesystemer, med tilhørende rettigheter til føre fisken ut av landet og videreforedle fisken i lavkostland – ofte i land hvor arbeidstakere undertrykkes.
Hva slags krav til holdbar, hygiene, oppbevaring/ lagring mv har disse produktene i andre land målt mot norske krav? Det hører vi lite om.

Matsikkerhet er blitt et underkommunisert tema i en verden hvor noen få spekulanter generelt søker å få herredømme over verdens vann- og matforsyning. Den utviklingen tilsier at maten vi spiser, og dyrefor, i større grad bør basere seg på kortreist mat og dyrefor basert på norske/ nordiske standarder – underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon.

Undersøkelser viser at nordmenn i dag snitt går rundt med rundt 400 syntetiske kjemikaler i blodet. For 60 år siden hadde nordmenn 6-7 miljøskadelige stoffer i blodet ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Dette har neppe skjedd tilfeldig, og det reiser spørsmål om miljøverninteressene er godt nok ivaretatt, og det er grunn til anta enkelte av disse stoffer er inntatt via drikke og/ eller mat.

Norge importer store mengder mat og dyrefor. Man regner grovt sett at det importeres rundt 260 000 tonn matkorn pr år, og mat tilsvarende for snaut 45 milliarder kroner pr år. Med andre ord, det ligger meget store fortjenester til noen få i dette markedet allerede. First House medarbeideren, dvs landbruksminister Sylvi Listhaug, synes åpenbart ikke at disse fortjenestene er gode nok siden hun åpenbart vil gjøre Norge enda mer avhengig av dette markedet med sin landbrukspolitikk.

I dag innføres store kvanta av blant annet soya til bruk i kraftfor til fisk og dyr. Hva slags, og hvilke menger sprøytemidler, kjemikaler, vekstfremmende midler osv, som benyttes i mat- og for produkter vi importerer, er det trolig umulig å ha en oversikt over. Men her kan noe av forklaringen ligge på hvorfor russerne er blitt skeptiske til norsk oppdrettslaks – kvaliteten på innholdet i det kraftforet som brukes til fisk er ikke av god nok kvalitet. I hvert fall er det blitt slik at norske bønder av konkurransehensyn, og i økende grad «tvinges» over til å bruke importert kraftfor til sine besetninger i et markedsstyrt produkt- og lønnsomhetssystem fremfor norske produkter Spørsmålet blir dermed om disse produktene er trygge for mennesker og dyr?

Verden er i dag vitne til at blant annet kinesere og araberland kjøper opp stor eiendommer i afrikanske land og andre steder, og hvor lokalbefolkningen ofte drives vekk fra de eiendommene som blir solgt. Dette gjør kineserne og araberne først og fremst for å sikre matforsyning til egen befolkning i et langsiktig perspektiv.

Norge har forpliktet seg til å øke matvareproduksjonen. Det har sammenheng med tilveksten i verdens befolkning og behovet for fremtidig mat. I Norge har vi en landbruksminister, og en regjering, som velger å sette Norges avhengighet til internasjonale markeder og konkurranse til fordel for noen få spekulanter, foran omtanke for landets befolkning og fremtidige behov for sunn matvareproduksjon.

Selvsagt må norsk landbruk også gjøre tilpasninger i takt med utviklingen. Men da får man gjøre endringene først – før økonomisk tilstramninger. Skal endringene basere seg ensidig på marked og konkurranse (utkonkurrering) – risikerer man en massiv nedleggelse av norsk landbruk, som kan bli svært krevende å bygge opp igjen. I hvert fall vil det bli særdeles krevende å bygge opp igjen landbruket i mange deler av landet – ikke minst i våre dalfører og fjellbruk hvor gårdsbrukene vanskelig kan bli større. Og hvor det i tillegg er mange arbeidsplasser knyttet til landbruk og næringsmiddelindustrien som landet er avhengige av for å kunne opprettholde en desentralisert bosetning.

I dette ligger det også en utfordring til norske forbrukere. Kvalitet koster! Dersom vi som forbrukere ensidig er opptatt av å handle der det er «billigst», baserer vi vår fremtid på en konkurransesituasjon hvor vi undergraver vår egen matsikkerhet og egen matberedskap (og lønns- og personalpolitikk) – og understøtter de som driver med produksjon og import av mat og dyrefor, produkter som kan være fylt av kjemikalier langt over hva som norsk standard og kvalitetskrav. Ønsker vi en slik utvikling – eller skal vær og en ta ansvar for egen utvikling i fellesskapets ånd?