Viser arkivet for stikkord barn

Drap og terror under juletreet

Grove drap, nådeløs nedplaffing av sivile mennesker, fortvilte skrik, vanvittige blodbad, kjøp av seksuelle tjenester samt narkotikabruk har blitt en del av hverdagen for svært mange barn og unge her i landet.
Julen nærmer seg og nye utgaver av lite oppbyggelige dataspill vil trolig finne veien til våre håpefulle – flott innpakket i årets julepapir. Er det virkelig dette vi foreldre ønsker for barna våre? Om svaret er nei – er det på tide å våkne!

En rapport fra Medietilsynet, ”Barn og digitale medier 2010”, viser en urovekkende utvikling og at det er på tide å bevisstgjøre foreldre om barn og unges spillvaner.
Halvparten av barn og unge mellom 9 og 16 år har spilt dataspill med 16 års aldersgrense og 41 prosent i samme aldersgruppe har spilt spill med 18-års grense. Enda mer bekymringsfullt er det at hele 30 prosent av aldersgruppen 9-12 år har spilt dataspill med 18 års grense.
Er vi som foreldre bevisstløse for hva våre barn foretar seg eller bukker vi under for podens press når vi opplever å høre argumenter som ”alle andre får lov å spille”?
Søker vi informasjon kan barnevakten.no være et godt sted å begynne. De skriver bl.a. følgende om tre av de mest populære og kontroversielle spillene:
”Call of Duty”: 18 års aldersgrense. Spillerne deltar i svært grove drap og realistiske voldshandlinger. Mennesker plaffes nådeløst ned med ulike typer våpen, ofre skriker, blodet spruter og døde kropper blir liggende i blodpøler. Språkbruken er svært grov og spillet har fått massiv kritikk. Det handler ofte om å drepe så mange uskyldige mennesker som mulig og passer absolutt ikke til noen under 18 år.
”Grand Theft Auto”: 18 års aldersgrense. Spillerne kan angripe folk med balltre, skytevåpen eller kjøre dem ned med biler – så blodet spruter. Man har mulighet for å kjøpe seksuelle tjenester og deretter drepe og rane den prostituerte. Spillet inneholder svært grovt språk, sex, nakenhet og narkotikabruk. I USA har ungdom utført drap som har likhetstrekk med hendelser i spillet.
”World of Warcraft”: 12 års aldersgrense. Oppdragene er preget av vold og drap, og har ofte et makabert innhold. Spillet er svært tidkrevende og har ført til at ungdom ofrer skole, venner og fritidsaktiviteter. Spillet skaper mestringsfølelse samt forpliktelser til å stille opp for laget sitt. Noe som har ført til mange tilfeller av spillavhengighet.

I følge Politihøgskolen viser forskning at barn som spiller mye voldelige dataspill, vil få et mer likegyldig forhold til vold i samfunnet rundt seg.
Bør vi som foreldre ikke ha annet å tilby våre barn enn timevis med påvirkning fra slik ”underholdning”?
OECDs Programme for International Student Assessment (PISA) måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Ferske tall viser at norske elever leser bedre, men guttene henger etter. De bruker for lite tid på bøker og for mye på data, TV og spill. Gutter må spille mindre og lese mer, mener ekspertene.
Barnevakten oppfordrer foreldre til å tilegne seg kunnskap om populære dataspill, samarbeide med andre foreldre, være tydelige og våge å sette grenser i forhold til blant annet aldersgrenser og spilletid.
Det er vel en del av foreldrerollen – er det ikke?

Vær ikke redd mitt barn.

VÆR IKKE REDD MITT BARN.
Øivind Aschjem.
Alternativ til Vold, Telemark.

Den lille gutten setter seg opp i senga. Lydene fra stua renner som grå, seig gjørme nedover trappa og siver inn under dørsprekken. Spredte ord som bringer fram angsten enda en gang. Han har hørt de samme ordene mange ganger, kjent hjertet banke som det ville ut av kroppen, skjelvingen i kroppen som han ikke greier å stoppe selv om han prøver. Han strekker seg etter radioen for å la andre stemmer overdøve de farlige ordene fra stua, men denne gangen er det for seint. Redselen har krøpet helt inn i sjela på han og skjøvet håpet ut over en bratt klippe. Han kan ikke lenger late som det ikke skjer. Alt er vondt og den sviende smerten han kjenner i mellomgulvet får han til å hive etter pusten. Han våger ikke å gå ut av rommet sitt nå. Har for mange ganger sett mammas redde ansikt, hørt pappas rasende stemme.
Kniven han fikk av pappa til bursdagen sin er gjemt innerst inne i klesskapet. Den hadde vært mye i bruk etter at han og pappa hadde kjøpt den på G- Sport på Herkules, men denne gangen skulle den tjene en annen hensikt enn å kutte kvister til pølsepinner. Forsiktig lister han seg mot klesskapet mens han holder seg for ørene for å slippe unna de farlige ordene og lydene fra stua som nå øker i styrke. Den første gangen hadde han lukket øyene, men nå var det ikke nødvendig lenger. Han tar fram en T- skjorte, bretter den sammen og lar armen hvile mot den. Mamma må ikke merke det han nå skal gjøre. Ingen flekker skal avsløre han. Han fram kniven og skjærer et forsiktig kutt fra innsiden av hånden men stopper etter et par centimeter. Blodet kommer fram etter hvert som kniven beveger seg og den hvite T- skjorta hans tar i mot blodet hvor det samler seg i et mønster. Smerten som følger er en lettelse og ordene og lydene fra stua blir pakket i bomull og forsvinner langt, langt vekk…

Barn som lever med vold i familien skades på mange måter, og angsten som følger av å leve midt i en slik krigssone etterlater dype arr i kropp og sjel. Noen arr kan leges, andre brennmerket barnet for alltid. De mest alvorlige og langvarige skadene er knyttet til den nevrologiske hjerneutviklingen. Vi fødes med 10 milliarder hjerneceller og kun 10% er koblet opp når vi møter verden og blir tatt imot av gode jordmorhender. De resterende 90% av hjernecellene kobler seg på omgivelsene omtrent som vi kobler pc`en til internett. Ved uro i barnets omgivelser iverksettes forsvarsmekanismer i hjernen. En av de viktigste er knyttet til stresshormonet cortisol. Denne instinktive forsvarsmekanismen tjener i utgangspunktet et godt formål da den klargjør barnet for noe ubehagelig. Farlig blir det dersom barnet lever i en konstant beredskap. Da vil hjernens utvikling bli skadet. Hukommelse, konsentrasjon og regulering av følelser synes å være de mest utsatt områdene. Hadde vi kunnet se inn i hjernen til den lille gutten ville vi sett hjernens alarmorgan, amygdala, blinke illevarslende rødt. Den lille guttens hjerne er livets kommandosentral som er ansvarlig for alt han gjør. Den tillater han og elske, le, gå, snakke, skape eller hate.
Dette vet han ingen ting om der han ligger alene på rommet mens blodet langsomt farger en hvit T- skjorte.
Hva trenger han? Svaret en enkelt. Det lille mennesket fra Telemark trenger beskyttelse, trøst og sikkerhet for at verden vil han vel.
Opp trappen lister det seg en eldre mann med gitar på ryggen. Ubemerket har han kommet seg inn i huset. Stille passerer han moren og faren som med sine sinte og redde øyne ikke legger merke til at han går forbi. Den eldre mannen vet hvor han skal og åpner døren til barnerommet. Gutten har sovnet. Den høyre armen henger slapt over sengekanten. Han legger den forsiktig under dyna. Blodet på T- skjorten er størknet. Små hikst fra gutten forteller at det ikke er lenge siden den barmhjertige søvnen har tatt i mot han.
Mikael Wiehe rensker stemmen, retter på brillene og begynner lavt å synge;
” Var inte redd mitt barn,
Alt blir som det skal va.
Trots skuggorna som ruvar,
Och farorna som lurar,
Så lovar jag at allting skal bli bra.

Var inte redd mitt barn,
Vi hittar snart tilbaks.
Det fins en veg i mørkret,
I dimmorna og tøcknet.
Jag lovar deg at natten skal bli dag.

Jag er den bro som orkar bæra deg
Jag er den hamn der du er trygg
Jag er den eld der du kan varma deg
Jag er den famn som ger dig skydd.

Var inte redd mitt barn,
Vi kommer dit vi ska.
På andra sidan natten,
Fins gryningen og skratten.
Jag lova deg at allting ska bli bra.

Mikal Wiehe bryter ikke støygrensen på Wrightegården, men ordene fra denne rettferdighetssøkende svenske artisten skal erstatte brutale ord som forviser redde barn inn en skjebnesvanger ensomhet. Den skal synges i eneboligen på Brattås, blokkleiligheten på Klyve, rekkehuset i Kragerø, i korridorene hos fylkesmannen, fra Telemarksbenken i Stortinget.
En aftenbønn for barn som ikke lenger kan leve med voksnes uforstand og likegyldighet.