Viser arkivet for stikkord kommunen

Hvor mye er ett liv verdt?

Det spørsmålet stiller jeg meg ofte om dagen. Hvorfor? Jo fordi jeg jobber med å kunne leve et verdig og selvstendig liv. Jeg kjenner på alle følelsene som kommer opp når jeg ser på hvordan mennesker blir behandlet. Det er så mye urettferdighet rundt i verden! Hvem bestemmer hvem som skal leve ett liv i fattigdom? Hvem bestemmer at du skal lide deg gjennom livet på grunn av at ingen av dem som skal bistå deg når du trenger dem som værst ikke gjør det. Heller tvert imot. Dem snur bare ryggen til deg. Jeg tenker på staten, kommunen, for det er de som har makten.
Jeg vet veldig godt hvordan det er å føle seg hjelpesløs, ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke føle at man er verdt noen ting. Jeg passer ikke inn i normalen. Jeg kan ikke fungere uten hjelp. Det er ikke noe god følelse når man har det sånn. Jeg vet jeg koster kommunen penger. Men er ikke mitt liv verdt det? Det er det spørsmålet som gnager i meg. Fordi jeg har så utrolig mye jeg vil oppnå i livet. Men akkurat nå klarer jeg ikke det uten hjelp.
Når man har fått utdelt en kropp som ikke funker som den skal så kan man alikevel ikke bare sitte inne å syntes synd på segselv. Hva godt gjør det? Hjernen min og hodet mitt funker som det skal den. Jeg er ung og har masse livsglede. Hvorfor tvinger kommunen meg til å holde meg hjemme? Bare 9 timer i døgnet kan jeg leve det livet jeg vil. Resten blir jeg fanget i stolen eller senga, uten mulighet til å gå på do eller komme meg ut. Det kan jeg bare gjøre i de 9 timene jeg har assistent som kan hjelpe meg. Jeg blir fanget i mitt eget hjem. Jeg blir satt i fengsel, og jeg har ikke gjort noe galt. Eneste “gale” jeg har gjort er å bli født uten “normale” muskler. Er det rettferdig syns du?
De klarer ikke å gi meg ett svar på klagen jeg sendte dem for 3 månder siden. Jeg klagde på ett vedtak de brukte 9 månder på å svare meg på, (de skal egentlig bare bruke 3 uker) fordi jeg kun fikk 9 timer i døgnet med assistanse, de mente at det var nok. Jeg mener jeg trenger mer. Jeg klarer jo ikke å leve normalt uten hjelp. Jeg kan da ikke sitte med bleie på meg i 15 timer i døgnet innestengt i mitt eget hjem? Så jeg klagde på det vedtaket jeg fikk. Det er min rettighet. Det står det i loven at man har rett til å klage på slike vedtak. De må gi meg ett avslag eller så må de se på saken min en gang til og gi meg flere timer. Om de gir meg avslag på klagen har jeg rett til å klage til Fylkesmannen. Da kan han si til kommunen at de må se på saken engang til, eller han kan bestemme at jeg skal få flere timer og da må kommunen gi meg det. Jeg har prøvd alt for å få dem til å gi meg ett svar. Men de bare unnskylder seg med tregt byråkrati og at jeg snart skal få svar. Hvorfor vil de ikke svare meg? Er det fordi de ikke vil bruke mer penger på meg? Jeg er ikke verdt flere timer? Jeg vet ikke, men spørsmålet gnager i meg. Hvor mye er et liv verdt?
Da jeg var liten så tenkte jeg at selvfølgelig er ett liv uvurdelig. Man kan ikke måle ett liv i penger. I dag så vet jeg at det er feil. Vi lever i verdens rikeste land og jeg er ikke verdt mer en det kommunen bestemmer.
Hva med alle andre som opplever slikt? Det er mange som trenger hjelp her i verden. Som opplever uretferdighet. Som sulter ihjel. Det fins jo egentlig nok mat til alle, det er bare veldig skjevt fordelt slik at rike land har overflod av mat og fattige land ikke har nok mat til alle. Det finns nok mennesker til å hjelpe de syke og svake også. Så hvorfor gjør vi ikke det? Fordi vi har fraskrevet oss ansvaret? Det er staten, landet vi bor i som skal hjelpe. Hvis vi blir syke skal sykehuset og legene hjelpe oss, men hva hvis de ikke gjør det da?
Jeg vet det er tusenvis av mennesker som sliter med psykiske problemer som ikke får hjelp.
Hvorfor hjelper ikke staten dem? Fordi vi lever i et system som ikke klarer å gi hjelp til alle. Det er systemet som ikke fungerer. Det er ikke mangel på ressurser. For det er alltid noen som ikke får hjelp. Som ikke blir sett eller hørt. Så skylder vi på at staten ikke har nok penger til ditt og datt. Man må følge lover og regler. Man må betale skatt. Hvorfor det hvis vi ikke får hjelp når vi trenger det mest? Når vi er på det mest sårbare. Når vi er helt hjelpesløse.
Jeg er så sint på de som jobber for å hjelpe de svake i samfunnet som ikke engang ser på dem som mennesker. Bare tall og bokstaver. Noe som de ikke vil ta ansvar for.
Kommunen forstår ikke hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg forklarer og forklarer, har masse legeattester som sier at sånn er jeg, men til ingen nytte. De forstår ikke at hele mitt liv ligger i deres hender. Det er de som bestemmer om jeg skal leve et rikt og verdig liv, eller ett trist og ensomt liv. Det er ikke riktig. De har for mye makt.
Jeg vil jo egentlig klare meg mest mulig selv uten å være avhenging av noen. Jeg trener 5 ganger i uka for å kunne klare å gjøre mer selv. Bli mer selvstendig. For å kunne bli det må jeg i tillegg kjempe hardt mot ett kommunebyråkrati som motarbeider meg når jeg prøver å bli det.
Jeg kjemper en kamp om å komme meg på bena når alle leger sier at jeg kommer til å bli svakere så sier hjertet mitt at nei det skal du ikke. Du skal bli sterkere! Du skal komme deg ut av rullestolen og komme deg på bena igjen!
Det gjør rett å slett vondt å tenke på hvor mye det ødela selvbildet mitt det som skjedde med legene og andre autoriteter da jeg var liten, de fikk meg til å mislike meg selv og kroppen min. Hvorfor skulle de overbevise meg om at jeg var syk, når jeg bare ville leve livet mitt og være fornøyd med å være meg. Det var ikke noen medisiner jeg kunne ta for å bli frisk. Ingenting de kunne hjelpe meg med. Hvorfor ville de ha meg til kontroll og tester hvert år?? Det er unødvendig å utsette ett barn for slikt . Jeg blir trist av å tenke på hvor mange andre barn som opplever slike ting.
Mange på min alder drømmer om det perfekte familieliv. De vil ha barn, hus og en bra jobb. Jeg vil kunne gå på do alene jeg. Sove alene om natten. Det er min drøm. Og det SKAL jeg klare!
Jeg vil ikke være en byrde for familie og venner, ikke for kommunen eller samfunnet heller, men hva skal jeg gjøre da?? Jeg trenger jo hjelp til nesten alt. Jeg er totalt hjelpesløs uten assistentene mine.
Jeg tenker jo at jeg faktisk bidrar samfunnet med å kunne gi andre en jobb. Jeg har jo ansvaret for assitentene mine og megselv. De som jobber i kommunen som skal vurdere om jeg skal få flere timer, de hadde jo ikke hatt en jobb hvis ikke det hadde vært sånne som meg som trengte hjelp. Det er sånn samfunnet er blitt lagt opp. Det er en sirkel. Vi trenger alle. Alle mennesker er like mye verdt uansett bakrunn, sykdom og hva de jobber med. Det er min mening.
Jeg har mange kamper å kjempe framover. Jeg må kjempe for å kunne få et verdig liv. Kjempe for å komme meg ut av rullestolen. Kjempe for selvstendigheten min.
Håper jeg får de timene jeg trenger til slutt. Håper livet mitt er verdt mer enn det som de i kommunen mener jeg er verdt. Kryss fingrene for meg! Jeg trenger det!

Brevik, her trur jei at jei blir i sommer! Ellers blir jeg bare fly forbanna igjen!

For hver gang jeg beveger meg rundt for øvrig i kommunen vår, ja så blir jeg faktisk så anterert at jeg ikke har godt av det. Blodpumpa går på høygir og trykket er på kokepunktet. Skal også si opp avisa i sommer, helsa må gå foran, tatt i betraktning av alt det dumme som en leser der av agurknyheter, med skrivefeil, svære bilder i mangel av godt stoff osv… ( som kanskje også dette innlegget ). Blir bare mer forbanna.
Kommunen vår Porsgrunn består av mer enn sentrum. Det ser det ut for at disse politikerne ikke har oppfattet det, ikke engang min gamle ” kollega” viseordføreren. Og skulle en forville seg opp i sentrum, er det mye å ergre seg over. Stygge bygninger, nedsunket brostein med spor som på jernbanen, ja faktisk ett spors og som etter meget kort tid har gjort sin nytte og skal, har jeg hørt, brytes opp og erstattes med, ja hva vet jeg, i alle fall mye og nye penger. En bygning til, skal oppføres til 220 millioner kroner og hete Ælvespeilet i enden av ett sporsveien, litt lenger opp ved ælva og oppafor/norafor rådhustrappa. Ei trapp som er til liten nytte og i så fall bare for noen få og som har kosta millioner. Under åpningen av PIT var trappa stinn av folk, og det er hyggelig. For ´de, så jo hva som foregikk på scenen, men hva med alle de som ikke fikk plass i trappa, som sto oppe på rådhusplassen? De så ingen ting, selv TA’s utsendte fotograf hadde problemer med å komme til for å ta bilder, svettende i sommervarmen og muligens bannende, om ikke annet så innvendig muligens. Og hva med alle de som verken kan stå eller gå, som sitter i rullestol? Når skal kommunen ta hensyn til dem? Verken PIT eller kommunen har gjort noe i den retningen, i alle fall ikke på åpningen av brusteinsballet. Så alle de som ikke fikk se, fikk høre noen trommer i det fjerne før de fleste av dem vendte nesa hjemover i ren frustrasjon, inklusiv undertegnede. Med andre ord, mye ball. Og for Guds skyld kall ikke trappa til flere millioner et amfi, da vet en ikke hva et amfi er.
Vi har eller er iferd med på få et yrende kunstnerisk miljø på vessia. Langs ælva, ved porselænsfabrikken, – og jeg var så heldig at jeg fikk anledning til en lørdag å oppleve dette som kan bli så uendelig mye mer, hvis en bare utnytter mulighetene. Her bør det ikke bety noe hvem som eier bygningsmassen, men snarere hva en kan få til. Men neida, venstres representant som normalt er oppegående, har skiftet mening fordi Øygarden har vært ute med leppa. Skit i Øygarden, men se mulighetene på vessia, og som også kan bli en del billigere vil jeg tro. Da får vi handelsstanden i hovedsak på østsia og kulturen på vessia, med unntagelser av noe småtteri oppe i nordre bydel på østsia.
En ordfører bestemmer ikke alt aleine, og har derfor medhjelpere i administrasjonen og en haug andre som bare kludrer til, hvorfor skal da en slik posisjon belønnes med en såpass stor gasje er meg ubegripelig, spesielt med tanke på hva ”arbeidet” består i. En rådmann som ikke engang bor i kommunen har samme gasje og jeg er i alle fall ikke imponert over hans råd i alle sammenhenger. Nå skal jo han slutte, men gasjen blir dessverre enda større, mens trivsel og de budsjettene til dem som først og fremst trenger det mest, ja de kuttes det i. Det bygges sykehjem, men det hjelper lite når du ikke har personale nok til å ivareta de oppgavene de syke og gamle trenger. Kommunen har helsepersonell som er slitne, blir syke og noen blir også pasienter som trenger pleie. ( Dette er ikke synsing, men faktiske observasjoner ). Skoler legges ned og elever skal flyttes til skoler som ikke er noe bedre enn de en flytter fra, hvor malingen skaller av for eksempel og hvor muggsoppen florerer. Sentralisering er på sikt ikke det beste. Sørg for trivsel der hvor folk bor. Konsekvensanalyser vet ikke politikerne hva er. De burde kanskje gå noen kurs på BI og i større grad bevege seg ut blant folket også når det ikke er valg. Slutt å bruk en masse penger på konsulenter som ikke engang kjenner kommunen vår. Hvordan skal en forvente at de kjenner kommunen, når ikke engang våre politikere kjenner den. Kjenner rådmannen den? Her i kommunen investeres det i porno, kanskje også tobakk, men i alle fall våpenproduksjon, og dette visste altså ikke ordføreren engang! Det har kommet så mye, i alle fall av dumheter fra denne politiske ledelsen både hva som skal bygges, bygges ned og ikke minst, ikke gjøres noe med, at en blir forbanna, matt, men ikke ydmyk. Kommunens innbyggere fortjener mer kompetanse og flinkere folk til å ivareta og å prioritere til det beste for befolkningen. Uansett hvilke parti en stemmer for, må en vel kunne si at maken til røre som har blitt vist i løpet av denne og forutgående politiske periode, er det knapt mulig å gjøre verre. Eller har jeg ikke skjønt det? I så fall får jeg skylde på at jeg er jo norsk, naiv, dum og forbanna. Har spist for mye poteter vil jeg tro, og det er jeg ikke aleine om.
Så i sommer, sender jeg kjerringa ut for å handle maten nede i Brevik. Hu får gå, med ryggesekk selv om hun ikke er helt frisk, så hun får litt trening til når hun blir eldre og må greie seg sjøl. Jeg derimot har blitt så dårlig at jeg skal ligge her i hengekøya under epletreet for å roe hjertet.
Ha en god sommer alle sammen og kom til Brevik, den glemte by, her har vi ” ihverfall ” god iskrem.

En sommerlig hilsen fra en aldri blivende Brevikianer,
Ivar Dahl Larsen.